Kontakt: 

Skriv inn e-post-adressen din i feltet til høyre om du ønsker å bli varslet om nye innlegg på siden vår. 

Ønsker du å komme i kontakt med oss? Vi responderer (når vi har nett) på sosiale medier eller via e-post: 

Andreas Lundbø: lundboe_@hotmail.com

Charlotte B. Bratberg: charlotte.b.bratberg@gmail.com

Join Our Mailing List
  • White Facebook Icon
  • Hvit Vimeo Ikon

© 2023 by Going Places. Proudly created with Wix.com

  • Charlotte B. Bratberg

23,5 dag på Atlanterhavet


Røff start

13. november 2019. Etter en ukes tid med forberedelser og storinnkjøp på Las Palmas, kastet vi loss og bega oss ut på det store og ukjente Atlanterhavet. Andreas og jeg fikk selskap av Stefan Christensen som vi så vidt kjente fra Tromsø Seilforening. Han seiler til vanlig på regattabåten «Timeout», og hadde krysset Atlanterhavet en gang tidligere. Det måtte han vel klare en gang til? Denne gangen i en mye mindre båt enn sist, men hvor vanskelig kunne det være!?


Vel, verre enn antatt. Andreas og jeg hadde sett for oss flatt hav, og en jevn og fin passatvind som skulle skyve oss over til andre siden. Da vi sjekket værmeldinga, skjønte vi at det kom til å bli en røff start, men det ble heftigere enn antatt. De seks første dagene var preget av mye vind og bølger opp mot fem meter. Den første natta gikk vi to og to på vakt da det virket skummelt å være alene på dekk. Ingen av oss hadde opplevd et slikt vær tidligere. Seilbåten klatret opp på bølgene og surfet ned igjen. Det føltes som å ta en berg-og-dalbane på Tusenfryd, men ikke fullt så gøy. Heller litt for spennende. Stadig spør en seg selv om en har sikkerheten på sin side. Noen ganger brøt bølgene så de slo inn i cockpit og gjorde oss klissbløte. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktsuttrykket til Stefan da han sto til rors og det justerbare solcellepanelet smalt opp på vei ned i en bølgedal fordi vi hadde glemt å skru det fast. Stefan måpte og tviholdt på roret mens han stirret sjokkert på fartsmåleren. Det så ut som han ikke kunne tro sine egne øyne.


Fartsrekord

På dag seks tok lille Villa Vilja fartsrekord. 13,7 knop, surfende på vei ned i en bølgedal. Det gikk unna de første dagene, dog i «feil» retning. I utgangspunktet hadde vi tenkt til å seile en ganske rett linje på kartet fra Las Palmas til Barbados, men vind og bølger presset oss sydvestover mot Kapp Verde. De elleve første dagene var det så mye vind at vi kun seilte med forseil, gjerne revet (forminsket seilareal). På dag tolv kunne vi endelig heise storseil og spri seilene til hver side, slik vi hadde sett for oss passatseiling.


Varierende vær

På grunn av det heftige været de første dagene, seilte vi iført ullundertøy og seilklær, og la oss til å sove under dundyner. Da vinden løyet, ble situasjonen en annen. På dag åtte har Andreas logget: «havet er kokvarmt og sola steiker». Sola fortsette å steke, stort sett hver dag etter det. Vi tømte den ene solkremtuben etter den andre. Det var kun to dager med overskyet vær, og en dag med det bergensere vil kvalifisere som regn. Ullklærne ble tidlig byttet ut med bikini og badeshorts, og vi måtte daglig kjøle oss ned med kalde vaskekluter, bøttebad på dekk, eller bading etter båten med tau som sikring. Dynene ble pakket ned, og erstattet med laken. Etter hvert ble det til og med varmt nok til å sitte ute på nattevakt i shorts og t-skjorte.


En natt fikk vi lyn og tordenbyger. Undertegnede ble paranoid og gjemte den håndholdte VHF´en og satelittelefonen i stekeovnen. Det skal visstnok kunne hindre lynnedslag i å ødelegge den sårbare elektronikken. Vår kompis, Eivin Rundberg, holdt oss med værmeldinger som vi mottok på satellitt-telefon. Eivin geleidet oss unna ekle lavtrykk, og vi havnet kun i «stilla» noen timer en dag. Han bommet ikke mer enn værmelderene på Tv2, så vi er godt fornøyd med vår headhuntede «meterolog». At vi la ut fra Las Palmas i liten kuling, kunne ikke han noe for…


Vaktordning

Vi kjørte tre-timers-vakter gjennom hele døgnet. Siden vi var tre personer som rullerte i en turnus, fikk vi ulike vakter hver dag. Hundevakta fra 03.00-06.00 var verst i starten, men 06.00-09.00 ble verre etter hvert som vi beveget oss vestover mot nye tidssoner. Vi forholdt oss til «Las-Palmas-tid» hele veien over for å unngå kluss i loggboka. Stefan eksperimenterte med å bruke kroppsvekta si til å justere båtens krengning på nattevakt. Andreas og jeg holdt oss våkne med gode podcaster eller musikk på øret. Vår venn, Eskil, hadde forberedt spillelista «Atlanterhavslaksen» med mye gull. Noen netter dro vi fram treningsstrikken som pappa hadde sendt med oss. Men hva hjelper vel styrketrening når det spises mye god mat og kaloriinntaket er større enn kaloriforbrenninga? Snop-skapet fikk gjennomgå på nattevakt da vi ofte trengte et sukker-kick for å holde oss våkne. I tillegg ble hver 1000 nm ble feiret med kake eller dessert. Det var ingen hungersnød om bord, og vi hadde mat og væske nok i massevis.


Hverdagslivet og spesielle begivenheter

Dagene gikk med til seiling, bading, matlaging, oppvask, boklesing og soving. Det var stas når den intetsigende rytmen ble forstyrret av fisk på kroken, eller det ble ropt «post» fordi satellitt-telefonen pep om melding fra familie og venner.

Etter en uke på det store blå, fikk Andreas melding fra broren sin om at det var på tide å åpne «tidtrøyta», - en pakke vi hadde spart på siden vi seilte fra Troms. Det ble god stemning om bord da Andreas leste vitser med illustrerende tegninger fra onkelbarna. Foreldrene til Andreas hadde laget dikt og «sjømanns-quiz». Fasiten fulgte ikke med, og uten «Google», ble det mange kreative svar. Reidun og Bjørn, båtnaboer i Tromsø, hadde sendt med oss en gave som skulle åpnes halvveis på Atlanterhavet. Vi jublet da vi pakket opp smørbukk, skipper-lakris og plastglass med rødvin. Yatzy, solfaktor 50 og lypsyl hadde de også lagt ved. Madde og Lars, et vennepar, hadde sendt med et koselig kort og en god flaske vin som skulle nytes på Atlanteren, men den fristet sånn at vi tømte den i oss allerede langs norskekysten…


Beskylt for piratvirksomhet

Midt ute på Atlanteren, oppdaget vi en AIS-sender (GPS-signal) som så ut til å ligge ganske stille på havet. Vi fryktet det verste, og håpet på det beste. I verste fall kunne det ha vært en person med AIS-sender (på redningsvesten) som hadde falt over bord på en annen båt. Vi tok ned seilene og gikk et stykke for motor mot målet. Heldigvis var det bare et asiatisk fartøy som hadde merket fiskeutstyret sitt. Vi så aldri fiskebåten, men de kalte oss opp på VHFén da de hadde sett at vi hadde kurs rett mot AISén deres. På svært gebrokkent engelsk ba de oss gjentatte ganger om å komme tilbake med AIS-transponderen som de trodde vi hadde kidnappet. Vi antar at AIS-signalet forsvant i bølgedaler, slik at de trodde vi hadde plukket opp blåsa med AIS og tatt den med oss. Det er mye en skal oppleve på Atlanterhavet, men dette scenarioet hadde vi ikke sett for oss. Heldigvis ga de seg med maset og sparte kanonene.


Dyreliv

En av de første dagene svømte det to hvaler like inntil båten. Vi har ikke klart å artsbestemme disse, men de var forbausende store! Vi fikk dratt et par gul-grønne mahi-mahi om bord, men dessverre mistet vi flere store fisker da snøret røk. Vi liker å tro at vi seilte for fort… De fiskene vi spiste, smakte til gjengjeld dyrisk godt! Fugler så vi (overraskende nok) nesten hver dag. Noen delfinflokker kom innom for å hilse på, og ofte landet det flyvefisk på dekk. Flyvefisk er visstnok en delikatesse på Barbados, men de fristet ikke oss med sitt oljete ytre og ekle stank. De skyter fart gjennom havoverflata når de blir jaktet på av større fisk, og kan sveve langt på små vinger. Uheldigvis lander de av og til på ugunstige steder (som på Villa Vilja), og lider en sakte oksygendød med mindre vi oppdager dem i tide. En natt smalt en flyvefisk i grillen, og Stefan ble truffet i hodet (!).


Små uhell

Vi kom oss over Atlanterhavet uten store problemer. En dag jeg satt og trimmet gennakerskjøtet, så jeg plutselig at seilet fløy til himmels. Sjakkelen som nedre del av seilet var festet i hadde skrudd seg ut framme i baugen på båten. Andreas og Stefan klarte heldigvis å berge seilet uten at det havnet i havet. En annen dag røk tauet på løyegangen til storseilet. Det var ikke verre enn at vi fikk erstattet det med et midlertidig tau. Vi skulle komme til å møte en annen norsk båt på Barbados med filleristet forseil og knekt storseilbom, så våre utfordringer var jo bare peanøtter i forhold til det de hadde opplevd på havkryssingen. Du kan lese om den strabasiøse ferden til «Tonic»-gutta på hjemmesiden til Seilmagasinet.


Land i sikte!

Da vi nærmet oss Barbados fikk vi en fin og oppsummerende melding fra faren til Andreas: «Tre uker, tre sjeler, 15 kvadratmeter. Jesus!! Dere altså»… Meldinga traff undertegnede rett i hjertet. På kvelden 6. desember postet jeg en status på Facebook via satellitt: «Land i sikte!! Hver dag spør Andreas om vi er fremme snart. Endelig kan jeg svare ja! Vi ser lys, mange lys. Barbados here we come!».


Losende fugl

Litt senere fikk vi selskap av en gedigen, brunspettet fugl av ukjent art. Den sirklet over oss en stund, som om den ville ønske oss velkommen til Karibia. Noen ganger fløy den i forveien før den returnerte til båten. Hadde vi fått oss en los? Etter å ha «sondert terrenget», satte fuglen seg godt til rette på solcellepanelet. Vi trodde den ville bruke Villa Vilja som utkikkspost for å speide etter fisk, men fuglen virket veldig avslappet. Jeg fant en død flyvefisk på dekk og serverte den som en delikatesse til vår nye maskot på solcellepanelet. «Birdie-Birdie», som vi døpte han/henne, var totalt uinteressert. Noen kapteiner har en papegøye på skulderen når de kommer i havn. Villa Vilja fikk en kjempefugl på solcellepanelet. Hvem vet, kanskje den også har krysset Atlanterhavet?


Champagne-skål

Det var natt da vi ankom Barbados og ankret opp. Trøtte og slitne var vi, men champagnen måtte sprettes! Et verdenshav var krysset. En milepæl i livet. Som lillesøsteren min skrev i det vellagrede gratulasjonskortet jeg fikk overbragt av Andreas ved ankomst: «Dere klarte det! Dere har nådd målet om Karibia. Det som startet som en litt hårete drøm, har nå blitt til virkelighet!».


«Birdie-Birde» satt trofast ved vår side, selv da champagnekorka spratt til himmels og jubelen slapp løs. Fra sin posisjon på solcellepanelet, iakttok fuglen tre Atlanterhavskryssere som hevet glassene og utbragte en skål. Tre små mennesker som følte at de hadde gjort noe stort.


105 visninger1 kommentar